Jeg lurer av og til på hva som foregår i styrerommene like før klubbene gir trenerne sparken. Jeg lurer på hvordan klimaet er mellom trenerne og de som bestemmer. Ligger det personlige følelser mellom personene, er det maktkamp, tenker klubbene og trenerne penger og hvilken råd kommer spillerne med. I årets Tippeliga har altfor mange trenere fått sparken, også de som har hatt suksess. Uwe Rösler er et eksempel på det.
Jeg har ikke sansen for å sparke trenere. Ja, jeg heier på TIL, en klubb som omtrent har verdensrekord i trenerskifte. Alle skiftene har mange ulemper. Kontinuiteten blir borte. Det er vanskelig å bygge opp et system, vanskelig å sikre spillerne den sikkerheten de må ha for å spille godt over en lang periode. Dessuten kan ikke alle vinne Tippeligaen. Det blir kun en vinner, uansett. Den nest beste blir nummer to, så tredjeplassen, fjerdeplassen osv. Lagene må fordele plassen på tabellen broderlig. Det er sjarmen med fotball, enten vi vil det eller ikke.
Jeg synes synd på alle som har fått sparken i løpet av årets sesong. Jeg tror klubbene vil se at de nye, de som blir hentet inn som erstattere ikke er bedre enn de som ble skiftet ut. Slik vil det være i de fleste av tilfellene. Unntaket er kanskje Tromsø, men det er på grunn av Steinar Nilsen, kun Steinar.
Hvis klubbene ansetter dårlige trenere eller personer som ikke gjør en god nok jobb, har styrene mye av skylden. Det er de som har ansatt de som har fått sparken. Kanskje bør styrene vurdere sine plasser på lik linje med trenerne?
